Noen tar snarveier i livet, og så ofte de kan. Der er ikke Roar Viken fra Usbl. Det eneste han er redd for, er oppgaver uten utfordringer og ingenting nytt å lære.

Fortellingen om Usbl-veteranen følger historien om et Oslo som har gjennomgått store endringer i befolkningen, økonomisk vekst, krakk og et boligmarked med enorme svingninger. Og at boliger er viktig for folk, har Roar Viken virkelig fått kjenne på.

Dette er Roar

Navn: Roar Viken
Nåværende jobb i Usbl: Prosjektsjef for nye boliger. 
Alder: 68 år
Bosted: Bjølsen i Oslo
På privaten: Gift med Reidun, pappa til 3, bonuspappa til 1, morfar til 6, bonusbestefar til 2
Interesser: Helårssyklist (deltatt i flere ritt), golf, sjakk og mat! Roar vil gjerne bli kokk i sitt neste liv. 

Enkle kår i Sandefjord

– Da jeg vokste opp, hadde vi ikke mye penger, men alle hadde det fint. Nå er forskjellene store, noe ikke alle har tatt innover seg, mener Roar.

Han var ung barnefar da han tok artium på gymnaset i Sandefjord. Den første jobben var på lageret hos Jotun fabrikker, den store arbeidsplassen i byen. Det var her han i 1976 opplevde sin første av to svært dramatiske situasjoner i arbeidslivet. 

– Jeg var på jobb da den store eksplosjonen rammet fabrikken. Det ble Nordens største industribrann etter krigen. Det var dramatisk og storstilt evakuering, forteller Roar. 

Han kjøpte sin første bolig i Sandefjord boligbyggelag. I byen gikk husene under navnet Finskehusene siden materialene kom fra Finland. De var bygd opp så raskt etter krigen da boligmangelen var stor at materialene fortsatt var våte da spikerne ble slått inn. 

– Det var ingen luksus, og vi hadde fellesdusj i kjelleren i firemannsboligen, men her bodde jeg med kone og barn, forteller han.

Inn i jappetiden

Roar tok BI-studier på kveldstid. Etter fem år på lageret hos Jotun, flyttet han til Oslo, nå singel og med ny jobb hos Norske boligbyggelag (NBBL). 

Oslo var på vei inn i jappetiden, og husholdningene opplevde et stort økonomisk oppsving. Den nye jobben hos NBBL ga han god innsikt i boligpolitikk og -forvaltning.

– På et seminar i regi av NBBL, var jeg aktiv i en diskusjon hvor blant annet politikere deltok. Der var også forvaltningssjefen i Usbl som jeg fikk kontakt med, forteller Roar. Etter to år i NBBL, startet Roar i rollen som driftssekretærassistent i Forvaltningsavdelingen. 

– Det var i virkeligheten 6 måneds prøvetid for meg som driftssekretær, eller rådgiver/KA som ville vært tittelen i dag, forklarer Roar. 

Med årene skulle rollene og arbeidsoppgavene skifte kraftig. Det var bosetting av innvandrere, byfornyelse i et forfallent Oslo, innkreving av husleie etter boligkrakket og regnskapssjef i Usbl. Og han var utviklingssjef i markedsavdelingen da de første avtalene for Usbl-medlemmer ble fremforhandlet. Rolige Roar har vært med hele veien!

Nye hjem til folk som sliter

Roar har vært tett på utviklingen i det norske samfunnet gjennom jobben sin, også bølgen med innvandring og familiegjenforening. 

De første innvandrerne kom på starten av 70-tallet. Mange var fra Pakistan og ble ofte kalt fremmedarbeidere. Etter hvert fulgte familiene etter, og det ble behov for boliger, spesielt i Oslo og omegn hvor boligmarkedet var vanskelig. Selskapet for innvandrerboliger (SIBO) ble startet av myndighetene for å skaffe boliger med bedre standard integrert i en vanlig bomljø. SIBO og Usbl samarbeidet tett om dette.

På 80-tallet var Roar med da Usbl kjøpte eiendommer blant annet i Gamlebyen i Oslo. Bydelene hadde mange bygårder fra 1890-tallet og lite var gjort med dem siden da. Så hvis du, kjære leser, tror at dette var trendy og hotte steder å bo på den tiden, så må du tro om igjen! Dette var stedene ingen ville tru at nokon kunne bu. 

– Boligene var langt under vanlig standard. Folk delte toalett i gangen som frøys til is om vinteren siden det manglet varme der, og strømnettet var dårlig slik at sikringene gikk. Leilighetene hadde ikke bad. Det var rett og slett sterk understandard, sier Roar Viken.

Både Usbl og SIBO oppgraderte leilighetene til 30-års standard. Det vil si at de skulle holde en generasjon før ny oppussing og rehabilitering.

– Først var leilighetene til utleie, så opprettet vi borettslag hvor leilighetene ble tildelt, både til innvandrere og norske beboere, forteller Roar. Han synes jobben hadde spennende utfordringer, og han regner den som oppstarten på veien til der han er i dag. Men først kom alt det andre imellom….

Midt i byfornyelsen

I anledning den omfattende fornyelsen av bygårder i Oslo, inngikk Usbl og Oslo kommune et tett samarbeid. På 80-tallet vedtok bystyret i Oslo at Usbl kunne kjøpe og rehabilitere bygg, med mindre gårdeier greide det. Boligene lå for en stor del i Gamlebyen. 

– Da var Gamlebyen slum. Tungtrafikken dundret gjennom byen, tett på boligene, minnes Roar. Bydelen var grå, forurenset, sliten og fattig etter mange år uten omsorg. Det gikk ikke an å se gjennom vinduene i første etasje. I mange gater var forfallet svært synlig, og en del gårder var allerede revet.

– Usbl fikk ansvaret for å rehabilitere eiendommene som skulle oppgraderes. En av adressene var Oslogate 16. Dette var kåret til én av byens fem verste boligadresser, forteller Roar. Og da ansvaret skulle fordeles, var det én kar som rakk opp hånden. 

– Jeg likte utfordringen og var den eneste som ville holde ordentlig i prosjektet, minnes Usbl-veteranen.

Usbl-nidviser rundt juletreet

Stor sans for utfordringer skulle ganske snart komme godt med. Da Usbl skulle gjennomføre rehabilitering av eiendommene i Gamlebyen, ble de møtt av en hissig aksjonskomité.

– De var høylytte og veldig negative. Aksjonsgruppen mobiliserte mange og gikk i eget 1. mai-tog med paroler, husker Roar. 

En del bygg var i så dårlig forfatning at det eneste forsvarlige var å rive dem. Men aksjonsgruppa ville ikke rive noen ting. Aksjonistene døpte like godt byfornyelsen om til “byforbrytelsen”. Det spisset seg til.

– De lagde egne nidviser med både Usbl og navngitte personer fra blant annet byrådet. Jeg var nevnt flere ganger; bl.a. «På Bjølsen sitter Viken med sin riveplan - så full av fan, så full av fan». Visene ble til og med sunget i gang rundt juletreet på Hardrådets plass, forteller Roar og smiler. 

Men det var ikke bare småfrekke nidviser fra aksjonistene. Det ble etter hvert en amper stemning, noe som kom til syne da plankelageret brant i Schweigaardsgate. På et gjerde hadde noen skrevet «Ta fyrstikkene fra Usbl».

– Uansett var det nødvendig med store tiltak i området. Gamlebyen var slum, og ingen var interessert i å betale for å bo der på 80- og 90-tallet, sier Usbl-veteranen.

Verre enn i Finnmark etter krigen

I anledning et møte med politikerne i Stortingets kommunalkomité tok Roar dem med på besøk til en 90 år gammel dame som bodde i 4. etasje i Schweigaardsgate – selvsagt uten heis.

– Hun måtte ut på en utvendig brannbalkong for å gå til toalettet. Tenk deg om vinteren når det var isete! Det var rett og slett kummerlig, sier Roar.

– En av representantene i kommunalkomitéen var opprinnelig fra Finnmark. Hun utbrøt: «Her er det dårligere boforhold enn det var i Finnmark etter krigen». Det sa vel alt, mener Roar.

Besøket ga resultater. Trafikken ble lagt om og det ble gitt større statlige tilskudd til tiltak i bydelen. Og Usbl kom i gang med fornyelsen hvor blant annet leilighetene ble pusset opp med innlagt bad på åtte uker mens beboerne fikk plass i midlertidige boliger til prosjektet var ferdig.

Boligkrakk

Selv om boligbygging og boligforvaltning fremdeles er kjernevirksomheten, er dét Usbl Roar ble ansatt i, noe annet i dag.

– Helt fram til midten av 90-tallet skulle boliger bygges til selvkost. Det vil si at det ikke var noen fortjeneste eller marginer å gå på. Det var helt idealistisk. Mange som jobbet i Usbl var bestemte og samfunnsengasjerte damer. De hadde jobbet lenge i Usbl og levde for jobben sin, forteller han.

På slutten av 80-tallet kom børskrakket og boligkrakket.

– Det var 15 prosent rente i husbanken. Folk mistet jobben og skilsmissestatistikken gikk i været. Folk klarte ikke husleien. Det endte ofte med at de flyttet fra boligen, for den gikk ikke an å selge. Ingen var interessert, forteller Roar.

Husleien og rentekostnadene steg mye, noe mange ikke klarte å betale. Og oppi dette meldte Roar seg til det som måtte være den vanskeligste jobben i Usbl: Inndriving av husleie. Samlet leierestanse for borettslagene som Usbl var forretningsfører for, steg til det tidobbelte. Og han var med namsmannen når det gikk så langt at folk måtte kastes ut.

–  Det var så klart dramatisk, selv om folk som regel hadde flyttet ut før vi kom på døren.  Men noen ganger kom vi hjem til folk som vi måtte be om å forlate boligen umiddelbart. I noen tilfeller hadde vi også politiet med for sikkerhets skyld. Så ble boligen plombert, forteller han. 

Truet på livet

Utkastelsene var en psykisk påkjenning for alle involverte, men mest av alt personene som mistet hjemmet sitt. Sorg, fortvilelse, raseri og hat. Følelsene var sterke, og en dag fikk Roar kjenne det direkte på kroppen.

Da dukket en familiefar opp på Roars kontor. Noen dager tidligere var han tvunget til å forlate rekkehuset med kone og barn da namsmannen og Roar kom på besøk. Gjesten hadde med seg en lang kniv. Han satt mellom kontordøren og Roar, så det var umulig å komme seg ut. På utsiden av kontorveggen hørte Roar kollegene gå forbi og småprate, helt uten anelse om dramaet på andre siden av veggen.

– Jeg kunne ikke rope. Så jeg unngikk å provosere og forsøkte heller å prate med ham. Det var ikke veldig konstruktivt, for familiefaren var helt ute av seg. Men jeg klarte på et vis å beholde roen selv om jeg var livredd. 

Til slutt la han fra seg kniven, så på meg og sa at Gud hadde bestemt at jeg skulle få leve. Så gikk han, forteller Roar. 

Heldigvis fikk mange hjemmene sine tilbake. Også gjesten fra Roars kontor.

– Med hjelp fra sosialkontoret fikk han og familien tilbake boligen, forteller Roar. Han har forståelse for sinnet og reaksjonene hos de mange som ble rammet av boligutkastelsene.

– Det er ikke alltid så lett å forstå hvordan systemet fungerer og at man ikke kan kreve boligen tilbake.

Han fikk et sammenbrudd i etterkant av den dramatiske episoden på jobben.

– Men jeg var ung og måtte bare takle det, sier Roar.

Blytunge år i Usbl

Boligkrakket påvirket naturligvis også Usbl og de 65 personene som jobbet der. Et stort boligprosjekt på Søndre Nordstrand som sto klart på slutten av 80-tallet, ble et bilde på situasjonen. 

– Ingen ville kjøpe boligene, og Usbl kom i veldig store økonomiske problemer. På den tiden var det ikke forhåndssalg, men bygging for medlemmene. Det sto ferdig 250 usolgte boliger og ingen kjøpere i sikte. Det preget Usbl i lang tid, forteller Roar.

Usbl ble tilbudt hjelp fra banken, men i vilkårene lå det at Usbl måtte si opp en tredjedel av arbeidsstokken. De som var igjen hadde mer å gjøre enn noen gang, og som klubbleder i HK sto Roar Viken midt i det. 

– En del kunne få AFP, avtalefestet pensjon, men jeg merket at de var bitre. De hadde lagt så mye av livet sitt i Usbl og følte at de fikk en uverdig avslutning i Usbl, forteller han.

Oslo - Paris

Etter en stund kom tegnene på at ting var i ferd med å snu. Ennå var det ikke interesse for å kjøpe nye boliger, men for brukte boliger var betalingsviljen tilbake. Og noen tomteverdier ble realisert ved å bygge utleieboliger.

Pengene gikk til å utvikle Klosterenga økologiboliger. Norges første miljøboliger i konsentrert bebyggelse sto klare i 2000 og var et foregangsprosjekt med solfangere på taket, lavenergi-boliger, bruk av naturlige materialer, samt resirkulering av gråvann i hagen. 

Boligprosjektet fikk stor oppmerksomhet i både inn- og utland, og mange boligutviklere kom på besøk fra hele verden for å se. For Roar førte boligprosjektet til flere Paris-turer for å rapportere til EU.

– Klosterenga økologiboliger fikk forsøksmidler fra EU i 1996, og det var strenge krav til rapportering, forteller han. 

Roar liker at Usbl alltid er litt foran, også med hensyn til det grønne skiftet innen boligbygging. Men han ser at begrepet bærekraft er utsatt for slitasje og noen driver med grønnvasking.

– De fleste boligprosjekt er et femårs prosjekt fra man kjøper tomta til boligene er innflytningsklare. Miljø- og klimatiltak må være med fra starten av og ikke klattes på etter hvert. Vi har likevel kommet godt i gang med miljøeffektive tiltak i mange prosjekter som allerede har kommet langt, understreker Roar.

Boligpolitikken rår

Årene hvor man ikke skulle tjene på boligbyggingen, er over. 

– Nå er det markedet som styrer. Det er slutt på at kommunen deler ut tomter til utbygging. Boligbyggere må kjøpe tomter til markedspris, byggingen må kjøpes fra entreprenører til markedspris, og det innebærer at boliger også må selges til markedspris. 

– Dette er en konsekvens av liberalisering og fjerning av regulerte priser i borettslag som kom i 1985, forklarer han.

– Det betyr at i tunge tider, slik som nå med høy inflasjon og rente, samt usikkerhet hos boligkjøperne må Usbl ha kapital for å tåle å ha ferdigstilte usolgte boliger og tomter som ikke kan bygges ut med det første, sier Roar.

Med boligkrakket i minne, gjør han sine refleksjoner om den store rentediskusjonen i dag. 

– Boligrenta lå på det verste, langt over dagens nivå, helt opp på 15 prosent. Men så skal det sies at også fradragene var høyere enn nå, legger han til. Roar blir uansett litt forundra over hva unge mennesker stiller av krav til bolig. 

– Det er ingen menneskerett å bo sentralt i en by i egen bolig. Sånn var det ikke før heller, sier Roar. Han kjøpte sin første bolig på Bjølsen i Oslo i 1983, en del av byen med både slitne bygg og mennesker. Parken ved blokka var populært for “ølgjenger” og omsetning av narkotika. Men etter Usbl’s rehabilitering av mange bygg i strøket, så Roar hvordan området endret seg til det bedre. Og han bor på Bjølsen den dag i dag.

Lysere tider

Usbl overlevde krisene, og tok med seg erfaringen videre. Mindre tilgang på tomter og trangere tider for boligutvikling, førte til at Usbl i en overgangsperiode satset på andre tjenester, slik som forretningsførsel, boservice og vedlikehold av eksisterende bygg.

Etter noen magre år, løsnet det også innen boligbyggingen. På Sørenga i Oslo var Roar med på å kjøpe den store tomta som nå utgjør Sørengautstikkeren sammen med flere andre boligutviklere. Dette var en storsatsing, og jobben hans var å gjøre beregninger og se lønnsomhet i prosjektet. Dette var et 10-års prosjekt som med en tomtepris på 1 milliard ikke ville tåle et fall i boligmarkedet underveis. Men heldigvis kom finanskrisen i 2009 rett før leilighetene på Sørenga skulle ut for salg, og denne ble løst raskt i Norge.

– Heldigvis var Usbl godt rigget for framtiden. Vi har alltid vært innovative, snudd oss raskt og er kjent for å være flinke i gjennomføringen, sier Roar stolt. Han mener dette er grunnen til at Usbl stadig får tak i velutdannede og flinke folk.

– Det er flott å tiltrekke seg folk som tenker utenfor boksen, sier Usbl-veteranen. Han brukes mye som mentor og til å overføre nyttig erfaring til kolleger.

– Jeg føler at jeg blir satt pris på, selv om jeg vel begynner å dra på åra, sier Roar med et smil.

Ikke klar for noe pensjonistliv

Selv om han har hatt roller med oppgaver som har vært vanskelige og svært utfordrende, ville han ikke ha valgt noe annet.

– For å ha en jobb å trives i, er det viktig med verdier man kan stå inne for og en jobb som er meningsfull, sier Roar. Han kunne ha gått av, men enn så lenge frister ikke pensjonisttilværelsen.

– Jeg har fortsatt energi, og har alltid likt en utfordring, å gjøre noe utenom oppskriften og finne nye løsninger. Sånn er jeg fortsatt, sier han.